Morline

Nå - mine kjære trofaste venner, fant jeg endelig litt tid til å skrive noen ord.
I morgen er det 17 mai å aktiviteten er høy med kakebaking til skolen og iskaken ferdig i frysen, etter ønske fra ungene. I dag har jeg laget pai i muffins former, jeg gikk tom for deig og fylte resten av formene med eggeblanding. Da ungene og mitt lille barnebarn så fatet sitt med deilig salat og en pai-muffins i midten, smilte de nyskjerrig. De sparte ikke på gode lyder og alle man alle gikk fornøyd fra bordet.

Mor tørket svetten, etter at en ung snill gutt stakk innom med 2 poser fisk til meg, fikk dette fryst i posrsjoner, snurret hotell cæcar på tv skjermen - Endelig fikk mor et pust i bakken. Har tidligere sleiket huset til 17 mai, mettet 6 personer, sørget for at all mat er kommet i hus, kontanter i lommeboken, to kaker pluss middag og ja, fisken i frysen, de minste er lagt, kjøkkenet vasket for ante gang, så mor endelig sitte seg ned og blogge litt. Er ikke meningen og syte, men av og til er det ganske så tøft å få alle hjulene til å gå. Som jeg har snakket om tidligere, kan det ligge en stein midt på stuegulvet, likevel er det ingen som flytter den og tenker at den kanskje ikke skal være der, uten at jeg gir beskjed. Dette kan bli litt vel tøft til tider...

I denne perioden som har vært nå, har jeg opplevd mer tøffe tak enn hva jeg trodde var mulig. Det er ikke ting jeg kan skrive om i en en gang, men det vil sikkert dukke opp litt etter litt på en eller annen måte.
For å snakke om noe som er positivt, for det er faktisk noe som er det det! Jeg var på fest sist fredag og fikk virkelig følelsen av å leve litt. Jeg nøt oppmerksomheten, de gode ordene og følelsen av å bli sett. Med min lille kropp, ble folket overrasket over forandringen og kjente meg knapt nok igjen. Komplimentene ble mange og jeg solte meg i ordene. Det var heldigvis noen som ikke sparte på flotte ord og for en av de første gangene følte jeg meg definasjonen sexy. Jeg - sexy?! Har aldri hatt den følelsen før og merket det var deilig og føle seg akkurat god nok slik jeg er.

Den siste uken har tankene mine godt tilbake til den kvel den, kjent på følelsen og kunne ønske jeg fikk anledningen til å føle dette oftere. Klokken 5 om morgenen, natt til lørdag, spaserte jeg hjem på akkurat passe høye støvletter, men likevel vondt å gå i på den lange turen jeg hadde hjem. Men jeg smilte. Jeg var ikke trøtt, fuglene kvitret, mørket forsvant og i godt selskap med min mann. Bursdagsbarnet og tre andre gikk vi freidig med i mål mot en god seng, og med planen om at støvlettene skulle av når vi nærmet oss hjemmet og trippe videre på sokkelessen. Stahet og gode følelser gjorde likevel turen fin og støvlettene var på inntil jeg kom meg inn i varmen. Følelseløs i fotsålen, trakk venninnen av meg støvlettene og vi seg ned på hver sin stol, tente i røyken og snakket om den vellykkete kvelden og den fine turen hjemover, før hun tutlet videre ned til seg selv og jeg la hodet på puten. Hadde jeg hatt skikkelige sko med meg, hadde dette vert en enda mer fantastisk tur og jeg hadde nok gledet meg enda mer over den friske luften, stilheten og de glade stemmene som omringet meg.

Dette var en beskrivelse av en av mine beste kvelder på de to siste årene. En av de få gangene jeg følte at jeg virkelig levde igjen. Nå i skrivende stund, tenker jeg - hvorfor lar jeg ikke meg selv få oppleve det igjen, hva stopper meg? Sånn på sparket vil jeg begrunne det med hverdags kravene, de usynlige kravene som spiser opp all tiden min. Jakten min etter å strekke til, å være god nok, mestre livet, rollen som mor og mormor, venn og kjæreste. Skulle så gjerne hatt litt tid til å nyte mitt eget selskap, mine ting, mine gleder, eller bare å slappe av uten å tenke på alt jeg burde ha gjort! hmmm, burde ja! Det ordet eter meg opp og gjør meg syk. Alt jeg burde ha gjort, hvorfor kan jeg ikke tenke på alt jeg faktisk har gjort og være fornøyd med det? Ja, nå lar jeg ordene og tastene gå av seg selv, mens jeg spekulerer og undrer over mine egne valg. De er ikke til det beste får meg, og jeg lurer på om det er det beste for de rundt meg. Jeg vet ikke, burde jeg...?

Klem fra en tankefull Morline

Beklager at jeg har uteblitt fra bloggen min, men jeg skal skjerpe meg litt.

Det har vert en tøff tid de siste måneder og jeg har hatt mye å sortere. Enda har jeg mye igjen, men noenting er falt på plass, slik at det er blitt litt lettere. Skulle kanskje tro at det skulle hjelpe å skrive om det, men får meg har det vert vanskelig når man står mitt opp i det. Alt blir litt for personlig da, men kanskje jeg skriver litt om det nå og da, som tema.

Nå har familien og det rundt meg tatt all tid, så det er godt å ha noe annet og henge fingrene i. Jeg har laget en logo og holder på med en hjemmeside får IPA ( internasjonal politi forening). Dette har vert utrolig kjekt å få jobbe med og har hjulpet meg å få tankene vekk i fra alt det vonde. Om du vil kan du ta deg en tur innom www.kdl.no/ipa- vikingsandfjords og se hva jeg jobber med. Sidene er enda ikke ferdig, men den jobbes med hele tiden.

I denne omgang ville jeg bare si at jeg er her og forsvinner ikke helt ;) håper jeg vil klare og engasjere meg nå litt framover. Ta vare på dere selv og regner med jeg tar en runde og oppdatere meg selv på bloggene deres.

Ha en fin dag - klem fra Morline

Sitter her alene, som vanlig, men akkurat nå er tomheten sterkere enn på lenge...
Jeg forstår ikke hvorfor, hvorfor akkurat nå?

Det river og sliter
hjertet mitt brister.
Tårene ligger og presser,
Jeg vil ikke,
kan ikke...
Jeg møter meg selv i døren,
får ikke lukket den
og heller ikke åpne den.
tørr ikke møte meg,
for da må jeg kjenne
på følelsen
langt der inne

Stanger hodet i veggen,
knyter fingene i hverandre
Alt hoper seg opp
løsningen så langt, langt vekke
Ingen ender
og heller ingen start
kjenner tauet stramme
pusten går fortere
men tørr ikke kjenne
på følelsen
langt der inne.

Kjære Gud
gi meg en løsning
En tåre triller,
gi meg et tegn,
bare et lite
så jeg forstår,
at jeg ikke er alene.
Det er så mange byrder,
så mange såre
og vonde følelser.
Er redd for å kjenne,
på følelsen
langt der inne

Må ha kontroll,
må vite,
bare litt,
om hva jeg har i vente.
Har gått meg vill,
finner ikke veien.
Kjenner på mitt hjerte,
at det er mye godhet,
men sårheten blir for stor,
kampene for mange
og jeg er redd for å kjenne
på følelsen
langt der inne.... 

Dette var bare ord, som ble til mens jeg skrev. Forstår litt, men vanskelig å forklare. Likevel så forstår jeg ikke hva som fikk meg til å føle den ubeskrivelige tomheten og maktesløsheten akkurat nå. Kjenner det er godt og skrive, men er redd for å utlevere meg for mye. Prøver virkelig og gripe om livet, tenke positivt, gjøre positive ting, men har følelsen av at alt er bortkastet og at jeg aldri vil vinne kampene. Så spør jeg meg selv, " vinne? Hva legger jeg i ordet vinne. Er det hverdagskampene, eller er det livet?" Har det vondt nå, får jeg ser ikke løsningene. Føler hver dag er en evig kamp og jeg står på samme stedet, samme kampene, hver dag, hver uke...
Problemer løst og nye dukker opp. Kjenner kampviljem slukne!
Jeg vet, tror jeg, at i morgen blir en bedre dag. Jeg finner styrken til å gå videre, men akkurat Nå, skulle jeg hatt en trygg skulder og gråte på. En som jeg kunne stole på. At når den personen sier at det skal ordne seg og stole på at det faktisk skjer også...

 

Om man har kort eller langt hår når man er passert de 40, er det vel noen som har en mening om. De fleste eldre mennesker som jeg vet, da snakker jeg om de som kanskje har passert de 70, har kort hår. Ofte sølvgrått og fall i håret. Er dette en myte at så mange eldre ofte klipper det kortere, halvlkort og fall. Det er selvsagt noen som skiller seg ut. Jeg synes det er friskt når de klipper seg en kort fresk frisyre og ikke faller inn i samme mønster som alle. En eldre dame med langt hår, uten og sette det opp i en stram frisyre, skiller seg ut og i mange tilfeller, er dette damer som kanskje er litt kunstnerisk og ikke helt A4.

Vi danner oss ofte opp en mening om hvordan mennesker er, ut i fra hår, klær og livsstil. Noen ganger stemmer dette og noen er vel flinkere til å oppservere enn andre.

Grunnen får at jeg tenkte på dette akkurat nå, er at jeg nå venter på at en frisør venninne skal komme på besøk og klippe meg i dag. Jeg har bestemt meg får å klippe meg helt kort, men beholde litt mykere linjer forrand og litt lengde på deler av luggen. Har tenkt på dette en stund og vendt meg til tanken på å bli kort. Stoler på min venninne sin kunnskap og at hun klipper en frisyre som kler meg.

Jeg har de siste årene mistet mye hår etter å ha vert alvorlig syk og synes det er helt utrolig at jeg framdeles har hår på hodet ;) Håret er blitt ganske tynt og vikene er blitt større, men det kommer nytt hår. Jeg hadde vitaminer og mineraler innenfor normalverdier, sist jeg var hos legen, så legen mente at håravfallet skyldes at jeg har vert så alvorlig syk og at det vil gå seg til.
Så nå klipper jeg meg kort og håper det skal hjelpe og at det blir gjevnet med det håret som holder på og vokse ut. Nå har jeg alt håret like langt, litt nedforbi skuldrene og knyter det stort sett opp.

Etter mange år med langt hår og at jeg nå skal bli kort, gjør meg ikke plutselig til en annen type menneske. Så nå er jeg tilbake til begynnelsen av innlegget og konklusjonen er vel ikke helt overraskende, at man er den man et uavhengig av det ytre...

Hva mener du om at klær, hår og det ytre skaper mer et image enn personlighet? At det er ikke alltid det man ser er, det man er! Det er sikkert mange meninger om dette og jeg kunne nok som vanlig skrevet dobbelt så mye ;)

Legger ved mitt siste prosjekt, ikke helt ferdig, men skal ved en senere anledning vise det ferdige resultatet

Klem fra Morline

Min eldste datter ble 23 år og kom hjem til mor med tre venninner. Vi snakket og koste oss med deilig sjokoladekake. Tiden gikk så alt for fort, så en time ble opp til flere ;)

Fikk en god start på dagen, men ettermiddag ok kveld bar dessverre med seg redusert helse. Kvalme er ikke godt og ha vender hele handlingen og flere timer med besøk. Jeg holdt i limingen, og lurte alle, men nå var det godt med litt fred og ro. Deilig og trekke seg vekk med god samvittighet over alle gode gjerninger i kveld.

Fant ikke ut hvordan jeg kunne kommenter alle de flotte kommentarene på sist innlegg, men tar det på dataen så fort jeg er der. Er det noen av dere som hver hvordan man kan svare med appen og IPhone, så gi en lyd

Da ble det kveld på meg i dag også, sent men godt.
Morline

Hei folkens :) beklager min lite tilstedeværelse den siste tiden, men håper jeg er på vei tilbake ;)
Dette er mitt første innlegg med min nye IPhone og jeg er spent på hvordan dette fungerer.
Det har vert mye i det siste, mye og takle og håndtere. Av og til må man kanskje bare stoppe opp og trekke pusten godt inn.

Jeg har prøvd og koble ut med en av mine lidenskaper, som og tegne. Jeg har brukt pastell kritt, noe som både er gøy og spennende teknikk. Håper bildene under faller i smak hos noen.

Dette bildet har jeg kalt får kattebyen og har tenkt og lage flere i samme stil, men med forskjellig farger og uttrykk. Så lenge vert bilde er håndtegnet vil ingen uansett være like. Likte du det?

Dette bildet, eller denne serien, siden jeg allerede har laget to til, kaller jeg rett og slett - kjærlighet+vennskap. Jeg liker de veldig godt selv og synes bildet utstråler en varme og nærhet. Et av de kommer garantert opp på min vegg i alle fall ;)

Legger sikkert ut flere bilder ettervert måtte bare prøve og bruke appen får første gang, før jeg fant sengen
Natta alle ;) morline

Ville bare dele noen ord jeg kom over i kveld, så dere ikke glemmer meg vekk, når tiden min ikke strekker til her på bloggen. Synes det var veldig bra skrevet og ville dele med dere før jeg legger hode på hodeputen.

Positive tanker og handlinger fører oftere til at drømmer virkeliggjøres, istedenfor å sitte og si at man aldri får til, tør eller vil.

Legger meg nå med god samvitighet etter å ha klippet, stripet og farget to av mine barn og min sjønne niese, som er på besøk. En god følelse å ha gitt så mange det lille ekstra i dag.

Natta alle mine venner 

HURRA FOR MIN DATTER SOM FYLLER   ÅR I DAG  
Denne uke og noen uker bakover har hele famlien slitt me kraftig forskjølelse. Må er bgynner det muligens på bedringen. Håper vi alle kan kose oss og ferie bursdagen til minstemann, som nå fyller 9 år i dag, fredag.
Vi skal prøve og lage den så kos som mulig under de forutsetningene vi har .Frokost på sengen, veldig viktig, pitzza til middag, is og pojorn og filmkveld. Det blir det beste ut i fra det verste. Håper vi alle er litt bedre i morgen, så hum kan kose seg mest mulig under feiringen isn. Alle besøkene har vi planlagt til neste helg og regner vi blir bedre da og at de fleste hytte folkene er kanksje hjem, så vi kan organsiere både voksen besøk og barenebesøk over vinterferien. Tror morgendagen bler kjekk og koselig likevel jeg ;)

HURRA FOR MIN DATTER SOM FYLLER   ÅR I DAG   

Jeg må ha hatt det gående, for det som er er at ingen tenker tanken på og verken ta medesiner og få i se mat og masse drikke. De skulle bare vist for mye jeg tok meg sammen for at alle rundt meg skal ha det godt . ingen tenker på at jeg er syk - Det er vek kanskje det å være mor...eller... 4 syk og en som er frisk, utodrene det ;)

Ha en blogg dag - nattaklem til alle 
HURRA FOR MIN DATTER SOM FYLLER   ÅR I DAG 

I kveld har jeg kost meg sammen med noen av barna mine og spilt wii. Da min sønn valgte og ikke gå ut med vennene sine, som kom på døren og spurte etter ham og valgte heller og spille wii med mamma og lillesøster, forsto jeg hvor mye slik felles tid betyr. Ikke det at jeg ikke har vist det, men nå fikk jeg meg en skikkelig tankevekker, som også fikk tankene mine over på hvor viktig vår tilstedeværelse som foreldre egentlig er. Da ungene hadde lagt seg, godt fornøyd etter et par timers spilling og latter, satt jeg meg ned og søkte litt rundt på nettet, om akkurat det og være gode rollemodeller.
Fant litt og tenke på og vil gjerne dele noe av dette med deg ;)

Foreldre velger sine barn like lite som barna velger foreldrene.
Spørsmålet er hva vi gjør med de barna vi får. Den enorme innflytelsen vi har på våre barns utvikling er et spennende privilegium og et utfordrende ansvar. Hva slags holdninger, verdier og virkelighetsoppfatning ønsker vi at de skal ha når de vokser opp? Hva slags mennesker vil vi at de skal bli?

Kanksje viktig og sette seg noen mål?
Jeg fant noen punkter som jeg mener er viktig at vi som foreldre er enig om. Det er så utrolig viktig at barn møter foreldre som er enig om barneoppdragelsen og ikke gir motstridende signaler til ungene. Vi lever i et samfunn der mange barn vokser opp med bare en foreldre i hverdagen, og da er det enda mer viktig at grunnverdiene blir opprettholdt.

• Vi vil at barna våre skal ha en grunnleggende trygghet og selvtillit som gjør at de tør å bruke sine evner, kreativitet og oppdagertrang.
• Vi vil at barna våre skal vokse opp å bli ansvarsbevisste, omsorgsfulle og høflige mennesker. 
• Vi vil at barna våre skal ha en grunnleggende respekt for alle mennesker og at de skal lære å høre på foreldrene og andre autoritetspersoner.

Så vakkert når du kommer nært innpå en Orkide' Naturen er fantastisk, et hjerte mitt inni kjernen av blomsten.

Det kan være veldig frustrerende for et barn at foreldrene ikke er enige om oppdragelsen, men jeg tror i mange tilfeller at det nettopp er slik. Ofte oppdager man ikke ulikhetene før man allerede har fått barn sammen, men da er det så utrolig viktig og prate sammen og bli enig om noen grunnleggende verdier. Min mann er mye ute og jobber, så jeg blir nøtt til å ta hovedansvaret og prøver og gjøre det ut i fra felles verdier. Legger merke til at når han er hjemme, så tar han lettere på ting enn meg. Vi kunne absolutt vert bedre på komunikasjon oss i mellom i foreldrerollen. Han har lett for å overlate den tyngste jobben til meg, siden han er så lite hjemme og jeg mener vi absolutt kunne vert bedre på det og være en foreldre samlet

Barn lærer det de lever
Jeg synes dette var så utrolig bra skrevet at jeg ville dele dette med deg. Jeg skal i hvertfall ta dette med meg videre. Selv om jeg har vert mor i 23 år, så blir jeg aldri utlært og det er så utrolig lett og glemme noen av de gode verdiene i hverdagen. Ikke alltid man tenker over hvilke signaler man gir ;)
?Hvis et barn? av Dorothy Law Nolte.  

• Hvis et barn lever med kritikk, lærer det å fordømme.
• Hvis et barn lever med fiendskap, lærer det å slåss.
• Hvis et barn lever med spott, lærer det å bli sky.
• Hvis et barn lever med skam, lærer det å føle skyld.
• Hvis et barn lever med toleranse, lærer det å bli tålmodig.
• Hvis et barn lever med oppmuntring, lærer det tillit.
• Hvis et barn lever med lovord, lærer det å verdsette.
• Hvis et barn lever med ærlighet, lærer det å verdsette.
• Hvis et barn lever med trygghet, lærer det å tro.
• Hvis et barn lever med anerkjennelse, lærer det å like seg selv.
• Hvis et barn lever med bifall og vennskap, lærer det å finne kjærligheten i verden.
  
    

Min datter ringte for noen dager siden og jeg sa med en gang at jeg ikke var noe særlig i form, til å prate i telefonen. Narkolepsien kan utarte seg i forskjellige faser og jeg var da i den situasjonen, at jeg ikke klarte og ha øynene oppe i mer en korte perioder. Jeg var på og av i forhold til hva jeg fikk med meg, men fikk med meg såpass at jeg forsto hva det gikk i. Hun snakket om Utøya, begravelsen til venninnen, med alle såpeboblene og ville gjerne prøve å gjøre designen bedre på minnesiden. Jeg er utdannet grafisk designer og har en del erfaring med å lage logo og grafiske uttrykk. Hun ville dele sine ideer med meg og høre på mine meninger. Hjernen min som jobbet for halv maskin og vel så det, klarte så vidt å engasjere seg. Siden jeg svarte så lite, fortsatte hun og prate om igjen og forklarte ideene sine enda grundigere... Jeg hadde hatt telefonen på øret en stund, samtidig som jeg lå på sofaen med øynene lukket...
Godt og kunne le litt... ;)  
Plutselig så hører jeg min egen stemme som snakker. Helt seriøs og alvorlig, gir jeg henne en grundig forklaring på hvordan jeg har tenkt og pynte muffinsene/cupcake, til min datters 9 års dag neste helg. Mitt ute i forklaringen så høres alt litt rart ut og jeg sier forsiktig... "Det var vel ikke dette vi snakket om?"  Hun lo, og svarte "nei, det var det ikke mamma"!
Vi ler litt begge to og ble vel enig om at det var på tide og avslutte denne samtalen...  
I ettertid ble dette en morsom historie ut av noe som var litt pinlig for meg. Jeg hadde selvsagt falt fort inn og ut av REM søvnen og skilte ikke mellom drøm/tanker og virkelighet.
  
Bildene er hentet fra google

Ville bare dele denne litt artige og morsomme episoden, som kom ut av en tung dag med unaturlig trøtthet. 
På fagspråk beskrives dette som et søvnanfall og er man mitt i en setning, kan man fortsette setningen, men plutselig kan man begynne og snakke om drømmen. Dette kan være pinlig eller ganske morsomt, alt avhengigere av situasjonen. Fordi man sover lett, våkner man lett når folk ler eller spør hva man snakker om. 

Dette var en episode som absolutt falt inn i denne kategorien...
 

Godt og kunne le litt av seg selv, eller hva mener du?